Ned Kelly, rustningen og boka

Første gang jeg hørte om den australske Robin Hood, Ned Kelly, var i en sang av bandet Midnight Oil. Så ble han glemt en stund. For å bli gjenoppdaget – på nynorsk – i «Den sanne historia om Kelly-gjengen» av Peter Carey.

At Robin Hood-fortellinger fra virkeligheten er fascinerende er ikke noe nytt. Ned Kelly ble født i 1854/55 og ble hengt i 1880, etter å ha blitt pågrepet i en skuddveksling der han var iført hjemmelaget rustning og blikkbøtte på hodet.

Historien rundt Ned Kelly er litt mer blodig enn vår egen Gjest Baardsen-saga. Og mens han for enkelte er en australsk folkehelt, er han for andre en kaldblodig politimorder.

Det har blitt både sanger, filmer og bøker om Ned Kelly.

Selv hender det titt og ofte at Midnight Oils «If Ned Kelly Was King» durer på anlegget hjemme.

http://www.youtube.com/watch?v=DSZuFSOcu_M

(32.34 ut i videoen)

Det skal sies at jeg har vært fascinert av Australia helt siden barndommen. Jeg skrev skolestiler på barneskolen om både smarte nebbdyr og boksende kenguruer, husker jeg.

Da jeg kom over «Den sanne historia om Kelly-gjengen» av Peter Carey, var det ingen tvil. Den måtte kjøpes. Selv om den var på nynorsk.

Fortellingen er fantastisk. Nynorsken er framifrå – narturleg og levande. Eller noe sånt.

Jeg har dog kjøpt boka igjen – denne gangen på engelsk. Det er brett- og miljøvennlig, tenkte jeg. Fordi jeg for lengst hadde mistet kontrollen over hvor boka befant seg.

Jeg så til og med filmen som ble laget for noen år siden om Ned Kelly og Kelly-gjengen. Den var en stjernespekket skuffelse.

Hver gang jeg leser boka (ja, det har blitt mer enn to…) har jeg et indre Nick Cave-soundtrack. Ja, jeg innbiller meg alltid at vår gode Nick har laget mye musikk rundt Ned Kelly. Men akk, nei, det virker ikke sånn.

Dette tenkte The Observer etter å ha lest boka.

Gizmodo har nå intervjuet mannen som ble regnet som opphavsmannen til den blinkende teksten – og <blink> -taggen som laget den på nett. Og ikke uventet ble ideen unnfanget i fylla – av teknikere i det som da var den fremste nettleseren, Netscape.

Lou Montelli i Netscape forteller:

Sometime in late summer I took a break with some of the other engineers and went to a local bar on Castro street in Mountain View. The bar was the St. James Infirmary and it had a 30 foot wonder woman statue inside among other interesting things. At some point in the evening I mentioned that it was sad that Lynx was not going to be able to display many of the HTML extensions that we were proposing, I also pointed out that the only text style that Lynx could exploit given its environment was blinking text. We had a pretty good laugh at the thought of blinking text, and talked about blinking this and that and how absurd the whole thing would be. The evening progressed pretty normally from there, with a fair amount more drinking and me meeting the girl who would later become my first wife.

Montelli våknet neste dag, kravlet seg inn på jobb og slo på terminalen. Der ble han møtt av blinkende tekst. En av programmererne mente at ideen med blinkende tekst var så god… Resten er historie.

Blinkende tekst ble brukt over alt, til alt mulig. Sammen med glorete farger og nok GIF-animasjoner til å framkalle epileptiske anfall.

Heldigvis (mener nok enkelte med meg) er nå <blink>-taggen historie. Men det finnes fortsatt nettsider som arngren.net. Besøkes på eget ansvar.

Også i dag kan man lese e-post rett fra kommandolinja.

Jeg har med stor interesse lest en rekke artikler som diskuterer om e-post som kommmunikasjonsmåte er på vei ut eller ikke.

Siden jeg til tider har vært «hekta» på e-post, hadde det kanskje vært like greit å bryte helt med dopet, men jeg ser ikke noe som i dag kan overta for e-posten. Ikke bruker jeg Skype, ikke Facebook-chat eller andre former for snakketjenester. Jeg sveiper innom Twitter av og til, uten at jeg føler at alt som kommuniseres på e-post kan sies på 140 tegn.

Derfor fanget altså denne artikkelen min interesse:

E-mail is not broken, we are

There’s a constant flow of «email is/is not broken» articles across the internet, but most of them miss the point. Email as a system is not broken, but we, through our email behaviors, are.

Via Lifehacker

Forbes har en fin artikkel for oss tidvise e-postavhengige. Legg spesielt merke til grafikken:

Get in the habit of working in blocks of time of at least 30 minutes without checking, and increase that time as much as you can. It’s the work you complete during uninterrupted blocks that will get you promoted, not the speed with which you hit Reply. Nobody ever got fired for postponing email time in order to secure the week’s big win.

Jeg fant for øvrig tilbake til VG-artikkelen, der spås at e-posten er borte om ti år. VG siterer forsker Gisle Hannemyr:

- Den vil være et medium kun for spesielt interesserte allerede om fem til syv år, skriver han.
Allerede i dag mener han å se at yngre nettbrukere velger bort e-post, til fordel for andre kanaler.

Eirik Newth skriver derimot:

[...]et mer plausibelt bilde er at epost vil være viktig for mange i overskuelig fremtid, selv om den generelle bruken kan falle kraftig.

Selv var jeg for første gang borti e-post i Canada. Jeg var utplassert high school-elev på teknisk høyskole i præriebyen Moose Jaw. Vi skriver 1988.

Jeg hadde hatt EDB-undervisning på high schoolen allerede, med BASIC-programmering på Commodore 64. Men så fikk jeg jobbutplassering i datasenteret på høyskolen SIAST.

Her fikk jeg innpass i det hellige, med stormaskiner som kjørte Unix, må vite. Og masse tape-lagring. Når en logget på terminalen, kunne det plutselig dukke opp meldinger fra sjefen eller andre rett i skjermen! Det tok sin tid før jeg helt skjønte hva dette var for noe merkelig – og hvordan det funket. Men du og du, så morsomt!

E-posten (husker ikke om det ble kalt det i de dager…) kunne dog bare sendes til andre i samme nettverk på høyskolen. Men for en nyvinning. Her kunne man gi beskjed om noe en dag ved å taste det inn i terminalen – og bare en uke etter, når jeg kom dit neste gang, så lå svaret der. En revolusjon, rett og slett.

Hektet på e-post ble jeg imidlertid ikke før mine dager som journalist. Med Outlook og e-post som redaksjonelt system. (Ja, e-post kan brukes til det meste…) Plutselig var e-posten arbeidsverktøyet en satt med hele dagen. Dermed var det gjort.

I dag plinger det i e-post på mobil både dag og natt. Jeg ser ikke for meg at det slutter med det første, selv om jeg har slettet alt som er av nyhetsbrev og annen automatisert mail.

For jeg vet at e-post blir lest. Jeg vet at «alle» har e-post – og at de logger inn og sjekker med jevne mellomrom. Det stoler jeg ikke på at de gjør på Facebook eller andre sosiale nettverk.

Avslutningsvis må jeg jo vise til den fine artikkelen om «How to Develop a Routine to Manage Social Media«, og dette gode tipset:

3. Organize your email. Create folders for each of the social networks you plan on using. Use these folders to filter and store updates and emails you receive from these networks.

It’s abundantly clear that publishers that survive in an Amazon world will be those who disrupt Amazon itself. If Amazon’s aim is to “cut out the middleman” then the next logical step is for publishers to cut out the middleman that is Amazon.

- Christopher Mims via Gigaom

Det er ikke akkurat lett å være introvert. Og heller ikke veldig sosialt akseptert.

Det kan jo virke merkelig når minst en av tre – ja, kanskje opp mot halvparten av befolkningen faktisk er introverte, ifølge boka ”Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking” av Susan Cain.

At boka har blitt en bestselger er kanskje ikke så rart alt tatt i betraktning… Boka har også skapt overskriver i en lang, lang, lang rekke medier.

Forfatteren har også hatt en egen TED-talk (videoen under).

For en selverklært folkesky introvert var dette selvsagt lektyre som traff som et skudd. Men boka er full av blinkskudd som spesielt foreldre, lærere og arbeidsgivere burde få med seg.

Jeg har tillatt meg å klippe ut litt – og oversette fritt – fra Cains oppsummering.

Tips til foreldre

Dersom barnet ditt er stille, bør du hjelpe dem venne seg til nye situasjoner og nye mennesker, men ellers la dem være seg selv. Gled deg over deres originalitet. Vær stolt over hvor sterk samvittighet de har og hvor lojale de er overfor sine venner. Ikke forvent at de skal følge gjengen. Oppfordre dem heller til å følge sine lidenskaper.

Tips til lærere

Hvis du er lærer bør du nyte dine utadvendte og deltakende elever. Men ikke glem å dyrke den sjenerte, den milde, den egenrådige, de som graver seg ned i kjemisett, papegøyehold eller 1800-tallskunst. De er morgendagens kunstnere, ingeniører og tenkere.

Tips til arbeidsgivere

Hvis du er leder, husk at en tredjedel til halvparten av arbeidsstyrken trolig er introverte, enten det vises på dem eller ikke. Tenk deg om to ganger når du utformer organisasjonens kontorplass. Ikke forvent at introverte personer skal juble over dine planer om åpent kontorlandskap, eller for den saks skyld, bursdagsfeiringer i lunsjen eller seminarer med team-building. Utnytt de introvertes sterke sider – dette er folk som kan hjelpe deg med å tenke dypt, strategisk og løse komplekse problemer – og se de døde kanarifuglene i kullgruven din.

Husk også farene ved den nye gruppetenkningen. Hvis det er kreativitet du er ute etter, så be de ansatte om å løse problemene alene før de skal dele sine ideer. Hvis du vil samle gruppens kunnskap, så gjør det elektronisk eller skriftlig, og sørg for folk kan ikke se hverandres ideer før alle har hatt muligheten til å bidra. Det er viktig med kontakt ansikt til ansikt. Det bygger tillit. Men gruppedynamikken skaper også hindre for kreativ tenkning. Legg til rette for at folk kan snakke én til én eller i små, uformelle grupper. Å være pågående og veltalende er ikke det samme som å ha gode ideer.

At jeg valgte nettopp disse punktene sier vel litt om meg og mitt. (Åpent kontorlandskap, ja…) Du får trekke dine egne konklusjoner.

Susan Cains bok fortjener uansett mye mer enn denne korte oppsummeringen, så oppfordringen er klar: les boka!

Forhåpentligvis har et eller annet norsk forlag snappet opp ideen og har allerede planer om å legge den til rette for norske forhold. Time will show, som det heter på godt norsk.

Edit: 

Må jo også ha med en lenke til Susan Cains manifesto.

Hør også minnesang til Frida (Multi Max)

Er du småbarnsmamma/-pappa? Vil du at barnet skal lese selv? Er du web-nerd? Da trenger jeg din hjelp.

Jeg har greid å få sjuåringen til å pløye gjennom godt og vel hundre sider bok helt på egen hånd. Uten å mase eller kjase.

Jeg vet at mange barn gjør det helt på egen hånd. Men andre trenger et lite push. Hos oss hjalp det å få illustrert Star Wars med barnevennlig tekst.

Det har vært litt av et prosjekt, men nå er det på skinner.

Men ingen oppskrift uten forbedringspotensiale. Så langt har jeg laget en illustrert PDF som er lastet opp i iBooks på iPad, klar for lesing.

Det har fungert utmerket. Men det er klare muligheter for forbedringer.

Star Wars er nemlig komplisert. Med wookieer, planeter som heter Utapau, dyr som heter banthaer og som bæsjer, ja, ikke alt er like enkelt.

Jeg ser derfor for meg at dette burde være en nettside med verktøytips (er det det tool tips heter på norsk?), der en kan klikke seg fram til et bilde av de merkeligste Star Wars-vesener (eller noe helt annet, som en liten ponni?).

Slik jeg ser for meg nettsiden, har en et bilde (skjermdump fra filmen, for eksempel…) på hver side, og kan bla seg fram og tilbake ved å klikke på en liten pil eller et fingersveip. Omtrent som i Kindle Cloud Reader.

Det at hver side er illustrert tror jeg er viktig – sånn helt i starten, i det minste.

I min enkle verden forestiller jeg meg at en kan lage et tilpasset WordPress-theme til nettopp dette. Eller finne en kul HTML5-løsning.

Tiden og evnene strekker dog ikke til. Jeg vet hva jeg vil ha, men ikke hvordan jeg får det… Men jeg vet jo at verden er full av geniale webfolk som har drømt om å lage noe slikt til sine unger. Og som helt sikkert vil bidra til å lage en mal, et theme, en template som vi andre også kan bruke.

Tror du ikke? Hva tenker du? Er det du som kan bistå?

For det var mamma og pappa som måtte lese boka. Den var for vanskelig tilgjengelig.

Dermed gikk pappa i gang med prosjekt leselyst, del II. Her tar han for seg film to i Star Wars-serien. I stedet for å ta utgangspunkt i bok, skrives det tekst fritt ut fra filmen.

Målet er at korte setninger og enkle ord skal gi en lettlest fortelling, men utfordrende fortelling. VLC-avspilleren brukes flittig, slik at teksten illustreres med masse bilder. Ja, ett bilde per side, faktisk. Og stor skrift.

Alt dumpes inn på en iPad.

Og se der, det funket jo! For gutten vil fortsatt helst bli lest for. Men når han får valget om å lese leseleksen fra skolen eller Star Wars-boka, setter han seg jammen ned. Og pløyer gjennom ikke bare et par sider, men ti sider i et jafs.

Det var beviset på at det funker med tilpasset fortelling. Nå skal pappa forsøke å finne riktig stimuli slik at det blir enda mer lystbetont å lese selv. Tror det må til en lese-kosekrok, med riktig lys, og kanskje noe godt å bite i. Så kan to bokormer kose seg skikkelig.

Og vi har jo fortsatt mange Star Wars-filmer å lene oss på. For ikke å snakke om at det jo er laget klonekrig i tegneserie. Eller kanskje det blir en Pirates of the Caribbean-bok neste gang?

Det trivelige med å skrive boka selv, er jo at en kan redigere og omskrive så mye en vil. Når pappa skriver får ingen hugd av seg armer. Og det blir ingen dype samtaler om politikk i Republikken – eller langdryge klinescener.

Prosjekt leselyst: del 1 har bidratt til et enormt papirforbruk på hjemmefronten – og en skriver som går tom for blekk.

Så en naturlig oppfølging ble da å omdanne det hele til en PDF som kan leses på familiens (altså konas…) iPad.

Det finnes en del oppskrifter på hvordan en kan lage en e-bok. Men jeg har litt sære preferanser. Det skal være bilde til hver side , med tekst under.

Jeg fant til slutt ut at proffene anbefaler et sideoppsett i Indesign på 768 piksler x 1024 piksler for å kunne vise PDF i fullskjermsvisning.

Jeg har ikke Indesign. Og ingen planer om å bruke tusenvis av kroner på å kjøpe det.

Så på tide å teste ut litt. Pluss på 0,5-0,75 cm i bredden på A4-oppsett i Word, så er du der nesten. Behold standard papirmarger i oppsettet. Jeg endte opp med Times New Roman i 18 punkter som font. Den er lesbar når siden vises på Ipaden. Jeg økte mellomrommet mellom linjene litt og mellom avsnittene enda et hakk.

Og så satte jeg inn bilder. Ett for hver side.

Deretter kjørte jeg det ut som PDF fra Word, og lagret i Dropbox. Jeg plukket opp Dropboxen på Ipaden, sendte PDF-en til Ibook – og vips, en fullt brukbar e-bok. Til hjemmebruk, vel å merke. Jeg vil ikke anbefale framgangsmåten om du har planer om å selge sluttproduktet…

Takk til alle som kom med tips, råd, oppmuntringer og retweets på Twitter og Google+!

Siden jeg lovet å komme tilbake med hvordan jeg løste utfordringen, ble det et blogginnlegg. Men som dere ser, det egner seg nok ikke for alle…